Historiesiden
Et kort Sammenfatning av Meilandshistoria
"blir til mens man går"

Opphavet våres

Spor etter dette folket tidsfestes ofte til den yngre steinalder (ca. år 4500 f.Kr.) og frem til jernalderen. I dag er det ett kjent faktum at alle spor etter dette folket forsvinner på slutten av den yngre jernalder (ca. år 1000 e.Kr.).

Forts. del II

Steinalderfolket levde her oppe i kyststrøkene for 8000, kanskje 10 000 år siden skriver Fugelsøy i bygdeboka for Skjervøy. Han skriver videre at noen forskere våger å sette grensen 12 000 år tilbake i tiden. Jeg undrer stadig over dette "vågeriet" når vi vet at det er problematisk nok å dokumentere bosetning i vårt området både fra den yngre middelalderske tid samt Vikingtiden.
Nomader og utfartstrang hos folket fantes nok også i steinaldertid, uten at de nødvendigvis var bofaste der de ferdet.

Boplassfunn er tillitvekkende funn, men mange av disse funnene går ofte tilbake til tidlig middelalder og/eller Vikingtiden. Sikker boplassfunn her i vårt område som går tilbake til steinaldertid har ikke jeg så langt fått kunnskap om.

I Nord-Norge var et skårfunn av kleberstein i Sandvåg det eneste funnet av rester fra et kleberkar frem til 1970. Kleberkar tidfestes ofte til Vikingtiden. Dette funnet gjorde at mange forskere nå flyttet den norske bosettingsgrensen i Vikingtiden, og bruker dette funnet som sannhetsvitne for norsk bosetting her fra før Vikingtidens begynnelse. Man kan gjerne si at dette funnet var dråpen som fikk begeret til å renne over, men spørsmålet om at konklusjoner dras for raskt synes her å være legitimt. 

Gårdmenn

Dersom det var gårdmenn på Meiland i denne perioden som avsnittet over taler 

Perioden fra år 1000 og frem til 1500 tallet har jeg ikke funnet noen nedtegnelser om bosetting i vårt område. Fugelsøy skriver at perioden fra historieberetteren Othar av Hålogaland (ca. år 890), som da var den nordligste bosatte nordmann, og frem til skattemanntallslistene på 1500-tallet, ikke finnes kjente skriftlige kilder på norsk befolkning og norsk bosetting nord for Malangenfjord.

Skatte- og manntallslistene fra 1589 er første gang Meiland nevnes som bebodd. Fugelsøy skriver at på Meiland og Haukøya var det 4 registrerte beboere, 2 på hver plass. Personene er ikke nevnt med navn. Meiland var ikke registrert som bebodd i listene fra 1567, altså 20 år tidligere.

 3 år tidligere, i 1586, ble Skjervøy for øvrig første gang navngitt som et offentlig tingsted med en voksende markedsplass som motor for videre vekst. Her ble skattene innkrevd og påtalemyndighetene avsa sine dommer i retten.

På 1600-tallet gjorde skipsfarten et større inntog. Finnmarkshandelen og Russehandelen oppstår og handelsmenn og handelssteder vokser frem.
I Finnvik på Haukøya blir et skattefunn gjort. Tre sølvsmykker med angelsaksiske mynter fra 1020 blir overlevert myndighetene. Dette funnet skal jeg forsøke å grave litt mer i.

Videre på 1600 tallet var Meiland en stor gård som het Kuerenangerdal (også skrevet Quernangerdal). En Jens Olsen var både i 1610 og 1611 oppført både her og på Haukøya. I 1612 driver han Meiland Gård fra sin bopel på Haukøya, men fra 1613 er han fast bosatt på Meiland.

Ole Johansen skriver i sin beretning at det fremgår av,sitat; 

.. skattematrikkelen fra 1647 at det da var to oppsittere på Meiland;
Olluff Rasmussen og Eidis Nielsenn, og de betalte 18 mark hver i 
«Leylendings schatt».  Dette med leilendingsskatt viser at 
oppsitterne var leilendinger. Området her var på denne tiden del

større gods eidd enten av kongen eller av såkalte proprietærer - 
rikfolk som hadde kjøpt områdene av kongen, sitat slutt.

Fugelsøy skriver at det var 3 oppsittere både på Meiland og Haukøya i 1667 og at Valan var fraflyttet og lå øde.
Hvem som var den 3. oppsitteren på Meiland kan vel være mulig å finne ut av, dersom man legger til grunn at de 2 andre er Olluff Rasmussen og Eidis Nielsenn som skattematrikkelen fra 1647 taler om.

Fra rundt 1700 finnes det mange nedtegnelser. I 1701 var det to registrerte
gårdsmenn på Meiland; Ditlev Ditlevsen (f. 1647) og Peder Larsen (f. 1654).
Begge var da rundt 50 år gamle.  De eide ikke jorda, men var det man da kalte
oppsittere, og området var barongods. Det ble ikke drevet fiskeri her,
jf. Fugelsøy.

I 1717 døde Ditlev Ditlevsen, og Ole Olsen som var gift med Ditlevs datter,
fikk blygsel på gården. Å få blygsel på gården betyr å få en livslang utleierett her.

På slutten av 1700-tallet var det fire leilendinger på Meiland. En leilending er en 
som leier jord av en jordeier. Jeg formoder da at disse fire leilendinger da 
leide jord av Ole Olsen og hans etterkommere. 

I 1770 ga en Anders Sommer, i brev til biskop Gunnerus, opplysninger om 
befolkningen i Nord-Troms. Her rangerer han følgende; 

1) Finner er den største hop
2) Kvæner som er meget blandet med finner
3) Nordmenn som er den minste del, samt noen svensker

Rundt 1800 er det disse fire som sitter med gård på Meiland; 
Jens Ditlevsen, Christen Hansen, Helena Mortensdatter (enke) og Thomas Nilsen. 

I 1866 viser fortegnelser at Meiland var inndelt i fire gårder;

1) Meiland søndre			Peder Pedersen (f. 1834)

2) Meiland Midtre			Henrik Nilsen (f. 1847)

3) Meiland Sanden		Peder Nilsen (f. 1839)

4) Meiland Gammelgården		Nils Nilsen (f. 1829)

Rundt 1860 skjer dette;

I Jovelsdal (Joasdalen) bor Ole Korneliussen (f. 1827) med kone 
Marie Salamonsdatter. Disse er borte i 1875 fordi da står Johan 
Zakkarias Johannesen oppført som eier av stedet. Også han var finlender,
men er født i Pajala, Sverige i 1843. Denne endringen på Joasdalen kan ha 
skjedd mellom 1866 og 1875.

Siste halvdel av 1800-tallet og frem til i dag foreligger alt nedskrevet i detalj.
For utforskning av slektstre henviser jeg heller til Torodd Mikalsen sin hjemmeside. Link til siden finner dere i kolonnen til høyre.
 

Kuriositet

Forts. del III

Hvem eide Meiland

Først i artikkelen antas det at Veidefolket var de første menneskene som bodde og levde i Norge. Dette var et jakt og fangst folk som ikke var bofaste. Etter hvert har dette folket ekspandert, også nordover.

En antakelse er at dette folket ikke hadde eierskap til området der de til enhver tid befant seg, men mer et eierskap til resursene. De levde og utnyttet det moder jord øste av - der de var.

Dette folket, enten de hadde et etnisk nordisk opphav eller hadde et mer ukjent samisk opphav, levde av det naturen tilgav. Ingen formell eierskap og ingen lister som fortalte hvem som eide jorda (området) der de befant seg.

Etter hvert tilkommer det nasjoner med nasjonale grenser. Da oppstår et mer formelt eierskap. Dette utvikler seg videre og i 1666 selger Kong Fredrik den 3. området nord for Helgeland til jyden Joachim Irgins for 100.000 daler. På skjøtet som ble skrevet står det at han får det til ”evindelig eiendom”.

Frem til 1764 er det forskjellige private eiere her i nord. Godset Nord-Troms blir i 1764 kjøpt av Johan Hysing fra Helgeland. Han flytter til Rotsund gård og når han dør overtar madam Hysing (senere madam Lyng) godset. Hun blir da å eie all jord i Nord-Troms frem til sin død i 1848 (med små unntak).

3 år senere, i 1851, dannes ”foreningen til opphævelse av leilendingsvæsenet i Skjærvø”. Denne foreningen solgte gårdene rundt om til de som bodde her. Omkring år 1900 var det meste solgt, skriver Hans Kr. Eriksen i sin beretning som gjengis i årboka for 1976 hvor jeg har hentet min informasjon fra.

Dermed gir fortegnelsen fra 1866 et tydeligere bilde om hvorfor de 4 gårdene som er registrert på Meiland er eid slik de fremkommer i denne fortegnelsen.

Arkeologiske funn deles gjerne i tre hovedgrupper;
1) Boplassfunn
2) Samlede funn
3) Løsfunn.

Samlede funn innebærer at flere gjenstander er funnet på samme sted. De forteller kun at det har vært folk her, men ikke hvor de bodde.
Løsfunn forteller med sikkerhet at her har det i hvert fall reist folk forbi.

Steinalderfunn

På Meiland var det frem til 1954 ikke registrert funn fra steinaldertid (jf. Povl Simonsens kart over registrerte funn fra steinalderen). John Kr. Føre skriver i Årboka for 1977 at det er ett registrert funn på Meiland i kategorien samlede funn. Dette funnet kommer jeg tilbake på senere i denne artikkelen. Alle andre funn gjort på Meiland er tidfestet maksimalt til Vikingtiden.

Få ting har opp gjennom tiden skapt mer diskusjon enn nettopp arkeologenes metoder for å tidfeste ”ting og tang”. Mange har følt disses fagfolks beskrivelse av ”virkeligheten” som en trussel, og sådd tvil ved deres dømekraft ved enhver anledning. Fra arkeologisk ståsted snakker man om to typer tidfesting; absolutt datering og relativ datering.  

Relativ datering baseres ofte på typologiske forhold, eksempelvis ”type form” på en gjenstand, mens absolutt datering baserer seg på de kjemiske eller fysiske egenskapene i selve materialet til det som skal dateres. Til tross for navnet, vil absolutt datering aldri være fullstendig absolutte. Det vil alltid finnes feilkilder. Den mest kjente metoden kalles for C-14 metoden eller karbonmetoden.

For oversiktens del kan det være greit å ha tidsperiodene frem for seg når en snakker om de forskjellige "tidsperiodene". Derfor legger jeg inn denne oversikten;

Haukøy funnet
  

1)
2)
3)
4)
5)
6)

Halsring

Ringspenne

Fingerring

Kjede av flettet sølvtråd

Kristus-figur

Øredobber av sølv
 

I 1917 skal det være sendt inn en del av et jern(?)spyd, men dette funnet ser ikke ut til å kunne gjenfinnes i arkivene til Tromsø museum. Det finnes korrespondanse som sier at det også er andre funn som er gjort, men at disse ikke er blitt innlevert museumet.
 

Helge Guttormsen skriver i Årboka for 1993 (s.12) at det er funnet ei Vikingtidsøks på Meiland. Hvem som fant denne og når, står det ikke noe om i stykket. Jeg har ikke klart å verifisere dette funnet.
Videre skriver han at det er flere ting som tyder på at det har ligget jernalder gård på Meiland (s.12). Heller ikke denne antydningen følges av en dypere forklaring enn at påstanden fremsettes.