Meiland har som andre plasser mange historier. Noen av historiene blir også til mens man går.
Alle historiene danner i sum Meilandshistoria på godt og ondt.
vi skal på denne siden forsøke å ta vare på disse historiene - de som vi greier å få tak i vel å merke. Her skal vi reinskrive de som fortelles, og her skal vi presentere historier nedtegnet av forskjellige personer. Vi håper flere ser verdien og bidrar med fortellinger. Den største verdien bak arbeidet med å samle historier ligger langt frem i tid. Slik sett er det å ta vare på kulturarven lik vinen - den blir bedre og bedre.
|
|
Bokanmeldelse Barndomsminner
|
|
|
Barndomstiden, drømmene og tankene Boka er en reise gjennom barndommen til Ninni. Hun ser tilbake på oppveksten på Meiland og tar oss med gjennom en flott skildring av evakueringstiden sett gjennom barneøyne. Boka har en behagelig fortellerstemme gjennom den lille piken Elea som er et oppdiktet navn. Elea vokser opp på Solstad - for alle oss som kjenner beskrivelsen av området som gjøres i boka. Spesielt legger en merke til ”tenkeplassen” ved Storelva som jeg vet flere har samme forhold til den dag i dag.
Vi titter inn i ei av hendelsene i bokenÅ gjengi ei historie på vegne av andre kan være utfordrende nok. Når ei historie også er fortalt av flere, blir historia å ha flere variasjoner ved seg. Slik er denne historia; I boka forteller Ninni om tyskere som kommer inn sundet og ankrer opp utafor Meiland. De kommer på land - i store mengder - en søndag formiddag og meddeler evakueringsordre. En morgen Elea står opp får hun et forferdelig syn. Når hun ser ut av vinduet ser hun blod – bare blod - overalt! Veien ned til sjøen, sletta mot Storelva, Moan – hun ser blodspor absolutt over alt hvor hun snur seg. Hun får panikk og spør mora nærmest i ørska om hva som hadde skjedd. Hun får vite at tyskerne har skutt alle dyrene og at disse nå er slakta. Elea, som Ninni kaller piken, løper så ut for å se etter sin "store" lillebror Isak. Alf-Isak, som er hans virkelige navn, sitter ute på trappa og bivåner det hele med vantro øyne. ”Har du sett”, nærmest roper hun til storebroren, har du sett hva de holder på med, fullfører hun. ”Ja”, sier Alf-Isak, ”ja, jeg har sett. Og når de er ferdige med å skyte dyrene – så er det vår tur”... Godt med noen trøstens ord fra en storebror - i en stressa situasjon som denne! I boken fremstår situasjonen som reell truende for begge to. Men i den muntlige fremstillingen som undertegnede tidligere har hørt – av hvem er noe usikkert – blir sluttkommentaren fra storebroren tillagt en ertende funksjon som var ment å skremme, mer enn å trøste. Altså litt slik alle storebrødre kan være … !
Takk til Ninni for ei fin reiseskildring gjennom et noe ukjent landskap - for oss som er nærmest i alle fall. Både historisk og familiært! |
||
Ninni Johansen
Meiland tur & Fritidslag
