Men ennå finnes det forhåpentligvis noen som husker tilbake til tida lenge før 2. verdenskrig, og kanskje enda noen som i tillegg også husker historier om ting og forhold på 1800-tallet og tidligere.
Dessuten endret forholdene seg jo også ganske sterkt i etterkrigstida, så selv vi som vokste opp i den tida, kunne kanskje ha ett eller annet å bidra med når det gjelder å beskrive for de etterfølgende generasjoner hvordan ting var annerledes i «gamle dager».

Dermed har jeg vel allerede røpet hva salgs ærend jeg har med dette skrivet:

Hva om vi gjorde en innsats for å få samlet og dermed bevart noe av kunnskapen om «Meiland i gamle dager» for å bringe den videre til etterslekten?

Jeg skal ikke gi meg inn på å argumentere om hvor viktig dette arbeidet er, hver og en kan sjøl gjøre seg sine tanker. Det jeg kanskje ville legge vekt på, er at vi med et slikt tiltak kan overlevere en «historie» som er sannferdig fortalt av dem som opplevde den eller fikk den fortalt av de som gjorde det.

Forøvrig, når jeg snakker om «spesielt livsmiljø og leveforhold», så mener jeg ikke med det å si at forholdene på Meiland var så grunnleggende annerledes fra miljøet og forholdene i de andre små bygdesamfunnene i området. Men hvert lille samfunn har sine spesielle trekk, og utvikler seg annerledes enn alle andre. På den måten ble også kulturen på Meiland «spesiell», som den ble det i alle de andre bygdesamfunnene. Det er altså disse særlige forholdene på Meiland vi kjenner til - og ennå husker noe av, og det er dette jeg spør om vi ikke skal gjøre en innsats for å ta vare på for ettertida?

Hvordan et slikt arbeid eventuelt skulle gjennomføres, er vel helst et spørsmål om hva som er mest praktisk. Det viktigste er jo at hver enkelt av oss avgjør for sin egen del om man vil bidra med noe eller ikke. I praksis vil vel dette helst bety at man blir klar over at man har noe å fortelle, for ALLE HAR NOE Å FORTELLE! Og ingen fortelling eller historie er egentlig for bagatellmessig til å kunne gi et bilde av en eller annen situasjon. Det gjelder egentlig bare å fortelle løs!

Hvis jeg skal prøve å antyde noe om hvordan man i praksis kunne gå fram, så ville det kanskje være lurt først å gå gjennom historien i tankene for seg sjøl – og også snakke om det med andre.

Hvor mye husker jeg/vi? Hvordan var rekkefølgen? Hva var det egentlig som skjedde? Når - og hvor - foregikk det? Hvem var med? Var jeg/vi sjøl til stede, eller har noen fortalt om det? Hvem fortalte det? - o.s.v.

Det neste trinnet er kan hende også det vanskeligste: Hvordan få det nedtegnet?

Dette er intet problem for dem som er skrivefør, og som kanskje heller ikke synes de må være «Ibsen» for å skrive noen linjer. Da er det mye verre for dem som synes at alt må være så storslagent og korrekt at de blir helt lammet ved tanken på å skrive noe som andre senere skal lese.

Jeg har ingen god oppskrift for hvordan slike mennesker skal komme i gang, men et tips vil det kanskje være å si at det er ikke nødvendig å ta seg sjøl så forferdelig høytidelig. Skriv i vei slik du ville ordlagt deg om du skulle fortalt historia til noen! Poenget er ikke at man skal bidra med noe veldig «stort og spennende» eller det mest dramatiske! Personlig mener jeg at det beste er den alminnelige hverdagshistorie fortalt ærlig og uten pynt!

Dette med å være ærlig er kanskje særlig viktig; Synes man ikke at man vil fortelle om tingene slik de i virkeligheten var, bør man kanskje heller la være å fortelle noe i det hele tatt! Etter min mening er den «muntlige» formen også den mest levende og den beste fortellerformen.

I starten ville jeg ikke tatt det ringeste hensyn til rettskriving eller tegnsetting; dette kan komme i neste omgang når fortellinga skal bearbeides.

I stedet for å skrive sjøl, kan èn mulighet være å få noen andre til å skrive for seg, eller også fortelle historia inn på en kassettspiller.

Ett viktig poeng er at man tydelig sier fra om historia er sann (dokumentarisk), eller om man har diktet den opp/tillatt seg å «pynte» på den. Alle disse variantene bør etter min mening være mulig, men jeg mener at man bør gi skikkelig beskjed om hvilken type fortelling det er.

Et annet poeng er dette med forfatteridentitet. I utgangspunktet synes jeg at alle som skriver må oppgi fullt navn og adresse. Men noen er mer beskjedne enn andre, så disse bør få muligheten til at deres navn ikke blir offentliggjort (dersom offentliggjøring skulle bli et resultat av arbeidet).

Og i alle fall: dersom man skriver om «kontroversielle» emner, synes jeg man bør være så reinhårig at man står fram med navn.

Hva slags stoff skal man ta med?

I utgangspunktet ville jeg ta med alt mulig! I praksis sier det seg sjøl at da kan problemet bli at der blir for mye stoff. Derfor må der foregå en utvelgelse en eller annen gang, men det får bli et problem for de som skal sette materialet sammen til et sluttprodukt. Ja, jeg mener faktisk at dersom dette oppropet får skikkelig respons, så burde materialet samles mellom to permer.

- Personlig kunne jeg tenke meg historier og fortellinger om bestemte   hendelser og «viktige» begivenheter på Meiland, eller hendelser fra andre steder hvor folk fra Meiland var involvert.

- Historier fra hverdagslivet er også viktige. Hvordan levde folk «til hverdags» - i sorg og i glede?

- Historia til hvert enkelt hus; når ble det bygd, av hvem, kostnader, innredning (gjerne med skisser).

- Hvem var forfedrene våre? Når var de født, hvor kom de fra, hva levde de av, o.s.v.

- Klesskikker? - Fotografier? - til hvilken anledning?

- Hva spiste man til hverdags - og f.eks. til jul? Var der spesielle matretter som var «sesongavhengige» - og hvordan ble de laget?

- Gamle gjenstander som ennå finnes - beskrivelse og fotografier? Hva med å tegne husene der man ikke har fotografier?

- Det sosiale livet? Markante personer og/eller personer som «de gamle» fortalte om? Foreninger og lag? Jeg vet f.eks. at der var både fotballag, redningsforening og Røde-Kors lag. Hva med forsamlingene? Kirkesøkningen?

- Fiskeriene spilte en avgjørende rolle for livbergingen. Historier derfra, og beskrivelse av de enkelte fiskeritypene - hvor og hvordan foregikk de? Beretninger fra f.eks. Lofot- og Finnmarksfisket? Breivikbotn? Egne opplevelser og gamle fortellinger? Den første motorbåten og andre båter som hørte til på Meiland? Omkom det noen på sjøen?

- Småbruksdrift og husdyrskjøtsel? Barnefødsler og oppvekst, navn og navneskikker - skolestell og lærere? Egne opplevelser som vi gjerne vil fortelle om?

- Binæringer?

- Bygdene i nærheta; Haukøya, Mannskarvika, Molvika - hva med å ta med dem?

- Hva, f.eks. med alle spøkelsesfortellingene? Enkelte var så flinke fortellere at noen og hver kunne få problemer med å driste seg ut «bakom nova» etter mørkets frembrudd, for ikke å snakke om de som hadde så lang vei hjem at de måtte tigge noen til å følge seg i alle fall et stykke på hjemveien.

Dette er bare «løse» forslag - «i full fart». Jeg antar lista kan bli både mye lengre og mer detaljert. I tillegg kommer de egentlige «historiene»; fortellinger som er blitt overlevert fra tidligere generasjoner, og som det vel også er på tide å få nedtegnet, fortellinger om folk og begivenheter fra tidligere tider. Der skulle være nok å ta av når man bare begynner å «se seg om».

En viktig problemstilling er også: kan man fortelle ALT? Jeg tenker da på problemet med å skille mellom den gode historien og hensynet til den enkeltes navn og rykte. Her tror jeg man bør være nokså varsom, og hver enkelt får ta opp til vurdering hvor man vil sette grensen. Kan det være en «tommelfingerregel» å ikke fortelle om andre noe som man ikke ville likt å høre om seg sjøl? Kan det også være en idé å spørre de pårørende til navngitte personer/personen sjøl om tillatelse til å fortelle historia?

Og hva om man ikke husker hele historia eller begivenheten - eller ikke er helt sikker på at alt var slik vi mener å huske? Skriv ned det du husker likevel, og si fra at du er usikker. Der kan være andre som husker andre detaljer, slik at det kan være mulig å få historia komplett.

Spørsmålet til hver enkelt av oss blir til syvende og sist om vi er innstilt på å gjøre en innsats for å bevare noe av «gamle Meiland» for ettertida.

Den beste responsen du kan gi på det er å sette i gang med å fortelle/skrive ned ting. Kjøp deg ei vanlig kladdebok/forelesningshefte og ei penn og sett i gang! Så enkelt kan det egentlig gjøres!

Skulle du ikke få skrevet alt du ville, eller få overlevert produktet til noen, er det sikkert noen som finner det en gang!

Sett i gang i dag!

Underveis forestiller du deg at det er til en av dine nærmeste/bestemte personer du forteller, for det er lettere å ha et bestemt «publikum» å fortelle til enn til en noe diffus "allmennhet".

I neste omgang blir spørsmålet hvordan vi skal ta vare på det materialet som eventuelt kommer inn? Det er sikkert mange og gode forslag til løsninger, og egentlig har jeg ikke noe forslag jeg på nåværende tidspunkt synes er spesielt glupt, bortsett fra at jeg kunne tenke meg at Nord-Troms Museum måtte kunne være et mulig sted å deponere stoffet til slutt.

I sin tid (flere år siden) snakket jeg med daværende museumsstyrer om dette, og han stilte seg positiv til å arkivere materialet der. Men før materialet kan sendes dit, burde det være en eller annen gruppe som fikk i oppdrag å ta imot det som blir produsert – og kanskje også foreta en førstehånds systematisering av det. Og uten at noen – naturlig nok – har spurt meg om det, så kunne jeg godt tenke meg å være med i den gruppen. Bare så det er sagt!

Kan dette bli et prosjekt forut for neste Meilandstreff?

Jeg forutsetter at de som har synspunkter på dette tiltaket, og forslag til/lyst til å være med i «organiseringa», gir seg/sin mening til kjenne!

Og til de som måtte bli ekstra engasjert av dette skrivet: Kontakt meg, så får vi oss i alle fall en prat om temaet!

9060 Lyngseidet, januar 2009.

Med hilsen Ole Johansen

Tlf; 77521714 / 93005465