Jeg ble født på Falsenes i Skibotn i 1911 og er egentlig ikke Meilandsværing. Men da jeg var rundt 9 år, ble jeg sendt til Meiland med min onkel Nils. Jeg skulle ut i tjeneste som barnepike på  Solstad.

Jeg kan ikke huske noe fra reisa med skøyta - antagelig sov jeg nede i kahytta hele veien. Da vi kom fram, syntes jeg alt var så fremmed. Ingenting lignet på Falsenes, ikke kjente jeg noen utenom onkel. Jeg gikk bort til ham, men der fikk jeg ingen trøst. Jeg vantrivdes og lengtet hjem - jeg så på Perfjellet og tenkte at om jeg gikk over det, så kanskje jeg kunne gå hjem. Men etter hvert ble det jo til at jeg vokste meg inn i forholdene og fant meg til rette, sjøl om tre viltre guttunger ikke var godt å hanskes med. Jeg behøvde jo barnevakt sjøl!

 

Husker at Agnes Persen vikarierte som lærer en gang. Hun hadde gått ett år på Solhov ungdomsskole på Lyngseidet, og da var hun kompetent som lærer i småskolen. Hun ville også prøve å starte søndagsskole, men det ble bare med tanken.

I storskolen fikk vi en lærer som het Harald Norvik. Han var streng, men ikke rettferdig. Han gjorde forskjell på gutter og jenter. Vi hadde omgangsskole - det var en måned om høsten, en måned om vinteren og en måned om våren. Det er jo godt gjort at vi har kommet så heldig gjennom livet med så lite skolegang og mangelfulle lærerkrefter.

I januar skulle alle mannfolka på Lofotfiske. De skulle rustes ut med reine klær, lefser, flatbrød, brød, varme strømper og sjøvotter. Når de hadde dratt, ble det bare kvinner og barn hjemme aleine.

Barnefødsler

Berte fra Haukøya. Den egentlige jordmora var på Skjervøy. I hvert hus var det familieforøkelse annethvert år, helst oftere. "Jordmor" Berte var derfor god å ha.

På Solstad ble det fem gutter etter hvert. De fleste ungene fra Haukøya bodde også hos oss på Solstad mens de gikk på skole. Da gjaldt ordtaket «Der det er hjerterom, er det husrom». Hvordan det ble soveplass til alle, er en gåte. Vi var jo så mange sjøl.

Marie kom til verden. Jeg var da 16 år og tok over som budeie, husmor og barnepleierske i januar. Så kom Alf i april. De kom akkurat fra Lofoten. Han far rakk å komme i land før han reiste etter jordmora. Så kom den 6. sønnen deres: Alf, som nå har passert 70 år.

Ikke alle barn som ble født, fikk leve, noen døde som baby. Vi på Solstad mistet en liten gutt på 15-16 måneder. Han drukna i sjøen, dessverre. Han ble aleine uten tilsyn og rusla ned til sjøen hvor han falt uti og drukna. Ei lita jente på 6-7 år fikk hjernehinnebetennelse. Det gikk så fort, hun døde etter et par dager.

Når noen hadde sorg, så gråt de andre med. De følte for hverandre. Jeg husker Nils Martin og Selmer, de to brødrene fikk ikke barn sjøl, enda så glad de var i barn. Jeg husker Martin som kom bort til Solstad og tok en ordentlig lekesjau med de små guttene - og så gikk hjem igjen, sa ikke noe til de voksne.

Når barn ble født om vinteren, var Stor-Peder god å ha. Han måtte i båt og hente Berte fra Haukøya. Den egentlige jordmora var på Skjervøy. I hvert hus var det familieforøkelse annethvert år, helst oftere. "Jordmor" Berte var derfor god å ha.

På Solstad ble det fem gutter etter hvert. De fleste ungene fra Haukøya bodde også hos oss på Solstad mens de gikk på skole. Da gjaldt ordtaket «Der det er hjerterom, er det husrom». Hvordan det ble soveplass til alle, er en gåte. Vi var jo så mange sjøl.

Marie kom til verden. Jeg var da 16 år og tok over som budeie, husmor og barnepleierske i januar. Så kom Alf i april. De kom akkurat fra Lofoten. Han far rakk å komme i land før han reiste etter jordmora. Så kom den 6. sønnen deres: Alf, som nå har passert 70 år.

Ikke alle barn som ble født, fikk leve, noen døde som baby. Vi på Solstad mistet en liten gutt på 15-16 måneder. Han drukna i sjøen, dessverre. Han ble aleine uten tilsyn og rusla ned til sjøen hvor han falt uti og drukna. Ei lita jente på 6-7 år fikk hjernehinne -betennelse. Det gikk så fort, hun døde etter et par dager.

Når noen hadde sorg, så gråt de andre med. De følte for hverandre. Jeg husker Nils Martin og Selmer, de to brødrene fikk ikke barn sjøl, enda så glad de var i barn. Jeg husker Martin som kom bort til Solstad og tok en ordentlig lekesjau med de små guttene - og så gikk hjem igjen, sa ikke noe til de voksne.

Den salen hvor vi holdt til under skoletiden, var nedenfor prestegården. Anton var så spent på hvordan fødselen gikk, så han satte en stige opp til soverommet til annen etasje. Vi fulgte med når han sprang opp og ned stigen for å følge med hvordan fødselen forløp. Den gang var det ikke vanlig at fedre skulle være med under fødsel. De fikk en sønn ­ og det er vel han som er professor ved universitetet i Oslo - Peder Wilhelm Bøchmann.

Anton Bøchmann ble prost i Tromsø etter han hadde vært prest på Skjervøy. Han var en elegant mann med flosshatt og spaserstokk til daglig. Han holdt seg til venns med læstadianerne, selv om han ikke var enig med dem. Han sa «Hendrik, min venn» om Hendrik Persa på Haukøya. Han var jo litt av en original på sin måte.

Konfirmasjonen var nok noe forskjellig fra det er i dag. Jeg var helt med i spørsmål og svarene og mente det av hele mitt hjerte. Men at jeg måtte være kledd i svart, likte jeg ikke. Det var ikke noe overdådig gjestebud for konfirmanten, og det var ingen gaver. Det måtte man bare akseptere.

Til konfirmasjonen fikk vi tildelt hver vår bibel. Den var av gammel dato, og skriften var gotisk - men jeg leste i den flittig og ble fortrolig med det gotiske. Vi fikk også hvert vårt bibelord med på veien som jeg husker den dag i dag - Joh. 17,15. Det har jeg tatt godt vare på.

Jeg er fremdeles glad i Skjervøy kirke fordi jeg er konfirmert der ­ det er hyggelig å komme dit.

 

Det hendte også at noen mista livet på sjøen. Glemmer aldri historien om da «Saula» gikk ned av bølgene som slo over dem, men gudskjelov kom ho opp igjen; men da var en mann borte - han Einar, Antonas bror. Det ble ikke glemt. Johan Mathiassen skrev en sang om den ulykka, som mange husker enda.

Det var godt samhold og hjelpsom­ het i det lille samfunnet. Man gikk til hverandre. De fleste var også i slekt med hverandre. Om de krangla iblant, ble de fort venner igjen, og tilgivelsen var lett å ta og å gi - for de var jo kristne som det sømmer seg.

Når vi skulle til kirke, måtte vi i båt - nordlandsjekta eller kjeksa, som den het til daglig. Barna ble hjemmedøpt, men måtte i kirka for å få velsignelsen. Det var han Jakob Persa som var legpredikanten og døpte ungene - og holdt søndags gudstjeneste eller samling. Den ble holdt i hjemmene. De leste gjerne fra Luthers postille og sang salmene i salmeboka. En sjelden gang kom det predikant som reiste rundt. En gang husker jeg at onkel Isak kom og holdt samling - han bodde i Løksund, men var av dem som ble sendt ut for å forkynne evangeliet. Det var en opplevelse. Han skulle på kirkemøtet i Oslo og representere Nord-Norge, men kom ikke lenger enn til Trondheim. Der døde han plutselig - vår kjære onkel Isak.

Da jeg ble 18 -19 år, fant jeg ut at jeg måtte få meg et arbeid. Jeg havnet på Ørsvåg i Lofoten hos en væreier med kone og fire barn. De to eldste var voksne, og to var mindreårige. De hadde et lite gardsbruk. Det ble slit fra morgen til kveld. Jeg ble der i omtrent to år. Da kom jeg på en kort visitt til Meiland. Det var artig å se kjente og kjære igjen.

Siden gikk det mange år før jeg kom til Meiland igjen, ikke før etter andre verdenskrig. Det var store forandringer. Og vi kan jo ikke sammenligne de tider dengang med dagen i dag. Husker gamle Anna Brita som gruet for å gå til fattigforstanderen for å be om fattigkassekortet, og likedan Balsa-Jens - folk som måtte krype til den forsmedelige hjelpen. I dag er folk hovmodige og tar alt som en selvfølge. De takker heller ikke Gud for all velsignelsen han har øst over vårt folk gjennom årtier. Vi er blitt et utakknemlig folk.

Det er svært store forandringer som har skjedd på 80 år; både lover, tradisjoner og skikker, og også menneskene forandres både i sinn og skinn.

Nå er det bare minner igjen om det som var; alle de gamle er forlengst lagt i sin grav, og også neste generasjon begynner å dø ut. Vi ser at den ene etter den andre faller fra. De tre småguttene som jeg skulle passe da jeg kom til Meiland, er døde. Vi har nylig fulgt Erling til hans siste hvile.

Men jeg som er eldst, er ennå her.

 Skrev av Marianne Hofplass til Meilandstreffet i 2000!