På hjemgården Solstad bodde fortsatt den eldste dattera Marie hjemme. Arthur som var på frierføtter både tidlig og sent, ble etter hvert godt kjent på gården. En gang tidlig på 50-tallet var Arthur innom gården før han skulle ut på revejakt. Han hadde lagt ut åta bort på Storberget, og skulle vente på grålysninga inne hos Josefine og Nils Peder på Solstad.

Nils Peder var kjent som en som likte å skøye. Han fant på ting og tang og gjorde godslige pek mot andre både titt og ofte. Denne gangen skulle han ”ta” han Arthur.. !

Arthur som skulle ut på revejakt hadde lagt gevær og patroner ute i lillebua, eller posthuset, som det den gang ble brukt til. Her hadde han kledd av seg yterklærne og lagt utstyret pent bort i kroken.

Mens Arthur var inne, sannsynligvis oppe på loftet hos Marie, utbedret (!) Nils Peder utstyret til Arthur noe. Han smilte og humret for seg selv der han utstedet sitt æren.

Ut på morgenkvisten forlot Arthur Marie. Han henta børsa og patronene og listet seg bort mot Storberget. Han gikk øvervegen, fordi de ofte hadde sett han mikkel komme luskende langsmed fjæra. Og ganske så riktig, ikke lenge etter at han var på plass ved Storberget så kom han mikkel.
Arthur tok stand, la an og siktet. Når han syntes avstanden til han mikkel var riktig trykte han på avtrekkeren. ”Pang”, smalt det i mørket. Mikkel hoppa til og la til flekkings bort mot Joasdalen. ”Pang” smalt det igjen - før han mikkel ble borte i tussmørket.

Artur fortalte senere at han så flammemunningen helt opp i baken på han mikkel. Han kunne ikke skjønne at han hadde bommet. På så kort hold enda til! Han var hellig overbevisst om at han mikkel denne gangen hadde svimerket på ”stumpen”. Han hadde nærmest sett at flammemunningen hadde ”sleika” bakparten til dyret.

Hvor Nils Peder hadde gjort av blykulene som hadde vært inne i patronene vites ikke, men hylende morsomt vil jeg tro at han hadde det, både før og etter jakta.

For uinnvidde; Arthur ble svigersønn på gården!