”Hold kurs 285 grader og pass opp for sjøen”, sa pappa til meg, åpnet luka og forsvant ned i maskinrommet.

Alle som vokste opp på Meiland på 50-tallet, husker Åshild Johansen. Hun var lys som sommernatta, lærte seg tidlig å ro og hun var ikke redd på sjøen. Hun hadde ofte med seg småbrødrene Kjell og Petter på sjøen. Kjell og Petter hang over båtripa i hvert sitt skott og kikket ned i sjøen, mens Åshild strevde med årene. Vi husker også at sykekurven var lagret i naustet hos Alf, og av og til måtte syke folk sendes av gårde uansett vær eller vind.

En ettermiddag i midten av januar 1962 med nordvestlig kuling og mye havsjø, kom Arthur og Nils Andreas kjørende med hesten bort til oss. De hadde et viktig ærend. Ho Åshild var blitt syk. Hun hadde voldsomme smerter i magen og hun måtte til doktor. Været var så grovt at doktorbåten var betenkt med å ta løs fra Skjervøy. Pappa gikk inn i stua, gikk til stuevinduet og kikket ut. Da han kom ut, sa han: ”Været er i groveste laget, men vi går.” Pappa pekte på meg og sa: ”Du blir vel med?” Hvor de andre søsknene mine var, husker jeg ikke. Mamma ordnet noe mat i en sekk og vi dro av gårde. Alf skulle føre oss om bord i ”Meiland” med postbåten sin. Sykekurven stod klar. Pappa og jeg ”heiv” oss med på hestesleden og ble med til Solstad. På turen stoppet Arthur, tok med seg faren Jonna (Johan Mathiassen). Jonna kunne litt av hvert. Han var velsignet av Vårherre med blant annet å kunne ta vekk smerter. Nå var det barnebarnet hans som hadde det vondt.

Vel ombord fikk vi start på motoren, og vi fyrte opp i både lugar og kahytt. Vi ankret opp utenfor Solstad. Alf og jeg dro på land for å hente Åshild i båre. Sigvald på Sanden var råsterk, syntes jeg. Han bar kurven alene om bord, og vi kom oss fra land og vel ombord. Men sykekurven med Åshild i fikk vi ikke ned verken i lugar eller kahytt, så vi måtte sette den i egnerhuset.

Ankret ble hevet, og vi begynte å gå. Da vi passerte Haukøyneset, fikk vi virkelig se hvor grov været var. Da vi hadde stampet mot vinden en god stund, sa pappa: ”Prøv og styr”. Sjøl gikk han ned i maskinrommet, og da han kom opp var han alvorlig i ansiktet og sa: ”Han er varm på lufta”. Det vil si at et lager på motoren var i ferd med å bli overopphetet. Dette på grunn av hardkjør på motoren. Pappa kikket litt ut rorhusvinduet og sa: ”Legg kursen 285 grader, eg må gå ned å passe motoren”. Jeg husker at jeg var redd, men pappa trøstet meg og sa:” Hold bare opp mot de største sjøene”. Det gikk ikke fort å stampe mot bølgene, mørkt var det, men innimellom skyene tittet månen fram. Arthur passet dattera si i egnerhuset, men av og til kom han opp i rorhuset til meg. ”Det her går fint”, sa han.

inn. Han var søkkvåt. Pappa og Arhur ble enige om at vi bare skulle fortsette inn til Sørkjosen. Været var for grovt til at vi kunne fortsette til Skjervøy. Sikkert opp i mot stormstyrke. Gammel ”Meiland” var god på unna. Med redusert turtall på motoren gikk det fint unna været. Vi hadde radiotelefoni om bord og pappa kontaktet Tromsø radio og ba om legeråd.

Inne i Sørkjosen var været rimelig bra, vi la til ved felleskjøpkaia og Åshild ble sendt til Betesda. Hvor ferden gikk videre med henne, husker jeg ikke. Kanskje var det blindtarmbetennelse hun hadde?