Først på 50-tallet bodde vi hos Kasper på Sanden mens vi restaurerte huset. Hos Kasper var det masse folk, men vi hadde det trivelig der. Der det er hjerterom er det også husrom og det kan vi si om Kasper og familien.

I Sør-Tverrfjord ble jeg kjent med sønnen til butikkmannen, som pappa kjøpte båten hos. Sønnen lurte til seg butikknøklene og tok meg med på butikken. Der fikk jeg fylle lommene mine smekkfulle med sukkertøy. Jeg ble kjempe glad og stolt, og sukkertøyene sparte jeg til jeg kom hjem. Hos butikkmannen fikk jeg senere noen små mynter, så det var en veldig rik og velbeslått gutt som kom til hjem.


Nybåten lå ankret opp på Sanden. Mamma vasket rundt ombord, nytt sengetøy ble lagt på køyene og mamma og pappa skulle dra alene med nybåten til Tromsø. Der skulle de handle maling og diverse ting til huset som var under restaurering. Vi ungene var med mamma og pappa ombord mens de klargjorde båten. Jeg spurte om jeg kunne få være med, men NEI. Ingen skulle være med sa de.

Men jeg hadde så lyst å være med, så da måtte jeg planlegge litt. Jeg hadde latt Åge, broren min, få smaken av Kongen av Danmark sukkertøy, så kanskje jeg kunne få han til å hjelpe meg med planen min. Jeg spurte om Åge kunne føre meg ombord i Enig så mamma og pappa ikke så det. Belønningen skulle være en lomme med sukkertøy, men Åge syntes det var litt for lite. Åge var ikke millionær den gang, så da en femtiøring skiftet eier var avtalen i boks. Han lovet at han ikke skulle si noe til de andre. Jeg lurte til meg noe ekstra klær, og Åge førte meg ombord. På bestikkbenken gjemte meg bak noen oljeklær og der sovnet jeg av.

Da vi var utenfor Akkarvika, våknet jeg og spurte pappa som stod og styrte: Hvor er vi nå? Han skvatt til og spurte: Hva gjør du her? Eg sovna av, sa jeg. Pappa sa da: Vet Jorun at du er med? Nei, sa jeg.

Kursen ble satt opp mot Akkarvika. Pappa gikk til tante Johanna i Akkarvika og ringte hjem til Meiland. På Meiland skulle dem akkurat starte en leteaksjon etter meg, og Jorun var nok livredd for hvor det hadde blitt av meg.  Åge sa at Tormod kommer nok av seg sjøl, så han skulle ikke være med å lete.

 Men jeg kan tenke meg at spesielt Åge pustet lettet ut da Antona kom med telefonbeskjed om at rømlingen var funnet.

Pappa vekket meg da vi kom til Tromsø. Jeg husker ennå all belysningen i byen, og dette var noe jeg aldri hadde sett før. Om morgenen ble jeg skysset over til tante Ågesina og onkel Ragnvald i Tromsdalen, men det likte jeg bare sånn passelig.

I Tromsø fikk jeg mine første par gummistøvler, og onkel Ragnvald hadde fylt opp lommene mine med sukkertøy. Med velfylte lommer og med nystøvlene på var det en kry liten kar som kom hjem til Meiland.