Ei kveitehistorie
Fortalt av Halfdan Isaksen
mars 2010

"Fisken var nesten like stor som båten"

Idun Isaksen var ute på Langgrunn og fisket med sine to sønner, Erland og Halfdan. De var med båten Kvikk, en 20 fots trebåt med 4 hk Sabb inn under dekket. Båten hadde de hatt et par års tid og den var nærmest blitt som et familiemedlem å regne. Halfdan mener å huske at dette var dagen etter hans bursdag. Han fyller år den 28. august. Det var ”stille som tran” på havet, og kveldsola stod fortsatt klar over Engenes.    

På hjemturen denne dagen fikk Halfdan plutselig et innfall om at de her og nå passerte ”storkveita”.  Her ute på Langgrunn, rett på innersida av Finnvikgrunn, her låg storkveita liksom og venta på dem. Han roper ilskens til Erland som førte båten, og Erland heiv seg i reverseringa - nesten uten å røre turtallet på motoren – og bakket helt opp.  Juksa ble firt ut og spenningen hos Halfdan var stor. Hvorfor denne bråhasten? Hvorfor en slik ”aning” akkurat nå?

Først fikk de opp en ganske stor torsk. De hadde fisket hele dagen, og sjøværet denne dagen hadde vært ganske så god. 3-400 kg hadde de allerede halt inn over rekka. Halfdan firte ut på nytt og sto slik å pilket noen drag. Så satte han seg fast. Fast i botn. Halfdan forteller at faren da overtok. De forsøkte seg fra rekke til rekke, slet og rykket, men satt bom fast.

”Slit av,” - kommanderer skipperen. Vi skal på land, få opp bruket, nærmest kjefter han på gutten!

Halfdan tar nylonet over aksla og begynner å rive og slite i snøret. Men ka ser du, ka ber du. Her begynner det å gi etter. Tungt som blylodd, men tross alt - det kommer etter. De sliter og haler på nylonet, litt opp, litt ned og så litt opp igjen. De kan liksom føle dette ”svære” som kommer opp mot dem nede i fra dypet. Følelsen sitter i helt til fisken er helt oppe ved rekka. Da ser de kveita - fisken var nesten like stor som båten føltes det - over 2 meter lang - den ruvet her i sia på båten. Idun tar kveitekroken og begynner å slå i fisken. Han har ikke før rukket å slå, før kveita slår om seg og ruser ut, helt ut og ned til botn. Huff da.. tenker han.

Så bar det på an igjen. Tre mann som haler og drar i et 90 mm nylonsnøre. De får kveita langt om lenge opp i sia på båten igjen, og får byksa den om bord. En prestasjon alene bare dette.  Blide og fornøyde fortsetter hjemturen.

Når de runder Finnvika møter de Isak Johansen og en Einar som har vært i Finnvika på vedhogst. Disse får nå slep hjemover. Denne Einar er en som vokste opp på Haukøya, muligens hos Hilmar og Oline. Han hadde ofte vært på Meiland, og muntre fugler ”kvitret” om at denne karen hadde vært på frierføtter hos ho Petra. Om dette stemmer vites ikke, men i alle fall sperret disse to herrene opp øynene når de får se ”beistet” som ligger om bord i båten.
 

Einar som var en vant sjømann og hadde vært på både kveite- og annet fiske, førte an og tippet at vekten på denne kveita var godt over 50 kg. Ikke mye over, men godt over.
Isak, som ikke var riktig så erfaren med fisket, anslo likevel vekten til nærmere 80 kg. Hva fiskerne selv tippet sier historien ingenting om.

Dagen derpå ble fangsten levert på Skjervøy. Usløyd og uten hode veide den

133 kg. Formannen fortalte etterpå at sloet alene veide 11 kg. Totalt hadde fisken veid 149 kg. Slå den. Og i en 20 fots båt – med håndsnøre! Sikkert kjempeartig for alle tre.