|
På en motor-skøyte her jeg matros ombord jo er,
men jeg er nok ikke ene, nei det finnes mange fler.
For en skipper har vi jo, en montør så det blir to,
titt og ofte pleier de befale oss å holde ro.
I lugaren er det liv, men dog aldri splid og kiv
selv om vi i kolde vintre utpå havet fisket driv.
For vi har jo mot i barm, dertil og en kraftig arm,
det får du jo selv erfare når vi holder stor alarm.
Lykken var oss ofte med, men så dumpede vi ned
i et uhell det var før vi om det fikk beskjed.
Propellvingene gikk tapt, og tilbake står nu klart,
tvende huller, som med prøve ei utøver noen kraft.
Dyre var vårt gode råd, ti ubrukbar var vår båt
montør Albrigt stod med hendene i lommene og gråt.
Men vi trøstet alle mann, snart så kommer vi til land,
og så skal Endresen til å sette det istand.
Men så høvde det seg slik, at vi slep til Skjærvø fikk,
etter Martin Kvænavik på Survikjekta fort det gikk.
Da til Skjærvø vi ankom, Slippen der var ikke tom,
for Hans Tommassen han hadde halt der opp sitt gamle brom.
Men så ble det jo bestemt, at vi det kunne få bekvemt,
hjem til kone og til barnene som ikke var forglemt.
Lykkelig vi var kommet frem, hver og en til sine hjem,
men vi var nok ikke alle ti, vi var nok bare fem.
Fire dager da vi var, hjemme hos vår mor og far,
så til Skjærvø med «Toruta» i et uvær da det bar.
Da til Skjærvø vi ankom, så stod Slippen atter tom
flått var «Saula» og vi rodde da ombord og så oss om.
Nu av glede vi ble gild, inn til Oksfjord etter sild
vi da reiste i en østenvind som ei var større mild.
Og så bar det ut igjen, på vår kjære gamle venn,
Nordishavet hvor man kan for ingenting bli vasket ren.
Hva skal jeg nå finne på. Tankene vil stille stå,
men det dreier seg vel slik at jeg om alle litt kan få.
Din forstand så nå på lur, så at hver kan få sin tur,
men det må da være slik at det fra ingen høres knurr.
Etter som det nu skal gå, Severin det nu skal få
så at alle sammen her ombord forferdede skal stå.
Liten er han, men dog kvass, luen bruker han for stas,
over Naglebenken her ombord fungerer han som bas.
Også kommer Jakobs tur, gid jeg hadde ham i bur,
for da kunne vi jo etter hannes piker gå på lur.
Men han er da ei så streng, når han vet at man det treng,
for han tenker vel som så at man dem lurer på i fleng.
Men så er vi to igjen, jeg og så min beste venn,
Skjervøykongen som han kalles utav all besetningen.
Skutens navn jeg ei har glemt, men det er til sist bestemt
"Saula", å så skjønt et navn, det klinger nesten som fornemt.
Den som visen diktet har, er som Vorterøy født.
Han for sine stortærs skyld ble til sykehuslivet nødt.
Mere har jeg ei igjen, nok jeg have brukt min penn,
og mitt navn er Godtlib Marius Bless, Antonsen
|
Meiland tur & Fritidslag
